Nå er denne turen ved sin veis ende. I skrivende stund sitter vi på hotellrommet fornøyde og slitne, med masse masse inntrykk fra alt vi har opplevd disse to og en halv månedene. Det virker som en evighet siden vi forlot fedrelandet, så det skal faktisk bli ganske så godt å komme hjem igjen. Men vi skal ikke late som det ikke er kjipt å dra herfra! Vi har hatt det utrolig fint, både på jobb i Mexico og på ferie i USA, så det er med litt vemod vi setter nesa hjemover.
Siden sist Håkon skrev her, har vi vært på Alcatraz. Det var en interessant opplevelse å ha med seg, spesielt for Håkon. Det var dritkaldt der, så jeg tør nesten ikke tenke på åssen det var å være fange der...
Da vi kom til fastlandet igjen etter Alcatraz-besøket, tok vi oss en spasertur på Fisherman's Wharf. Veldig koselig! Jeg fant en butikk på Pier 39 som het Chocolate Heaven. Himmel, så mye sjokolade!! Heldigvis klarte jeg å begrense meg til èn :)
I går leide vi sykkel og syklet til Golden Gate (til mammaene: ja, vi brukte hjelm). Det ble tatt en del bilder da, ja! Av broa altså (og litt oss). Etter vi hadde syklet over broa og tilbake igjen, spiste vi lunsj i kafeen i Golden Gate National Park. Så gikk sykkelturen videre til Alamo Square, en park som har et yndet motiv for turist-fotografer: En rekke med fine og typiske San Francsico-hus og skyline av byen bak.
I dag har vi kjørt den kjente San Francisco-trikken, cable car. Det er noen bratte gater her i byen, så vi satt ganske på skrå mange ganger. Siden det er en åpen vogn man kjører i (kan sammenlignes med trikken i Kardemomme By), hopper folk av og på hele tida. Og man kan til og med stå på siden - men kun to og to om gangen. Håkon og jeg ble sittende hele turen. Vi har også hatt en siste shoppingrunde i dag. Vi har begge med gaver til hele familien, bare så dere veit det! Også er det noen kommende smårollinger som får littegrann :)
Nå må vi legge oss, for ikke å være HELT utkjørte på den lange reisen hjem. Krysser fingrene for at vi får sove på flyet! Med dette avsluttes denne bloggen. Til slutt vil jeg bare få si: Tusen takk for en uforglemmelig opplevelse, Håkon. Du er den beste reisekameraten!
Guro
torsdag 11. mars 2010
mandag 8. mars 2010
San Francisco
Da var vi kommet til siste stopp på turen vår: San Francisco. Vi har allerede bestilt billetter til Alcatraz. Hotellet fant vi lett, hvor vi har frokost og internett inkludert i prisen. Mer info kommer i morgen.
lørdag 6. mars 2010
Las Vegas
Det hele begynte med at vi sjekket inn på Luxor-kasinoet. Hvis dere ser bilder fra Las Vegas, så se etter den svarte pyramiden. Det var der vi var. Det hele minnet litt om danskebåten: Innrøykte folk, vegg til vegg-teppe og spilleautomater. Bare her var det i STOR skala. Vi bodde i 20. etasje med god utsikt over hele "The Strip". Både Guro og meg syns det var litt oppskrytt. Det var også tydelig at alt dreide seg om penger her.
Neste morgen kjørte vi til Hoover Dam. Det er et massivt byggverk, og det var ganske langt ned til bunnen. Iallefall for en med litt høydeskrekk. Vi hadde ikke noe kart å gå etter, og kunne heller ikke plotte inn Hoover Dam på GPSen, men vi fant fram. 50 meter unna demningen lå det et parkeringshus vi parkerte bilen i. Fordelen med USA er at det er så lett å finne parkeringsplasser.
Etter Hoover Dam kjørte vi rett til Primm. Det var det nærmeste outlettet til Las Vegas. (Til mamma og pappa: Det er et slags fabrikkutsalg). Kjente kjeder som Nike, Quiksilver, Gap osv hadde egne butikker der. Prisen på varene ligger på ca 60-70% av butikkpris i USA og laaangt under butikkpris i Norge. Både Guro og meg kjøpte oss et par nye Nike-sko til under 300kr hver. Da vi var ferdig med å shoppe, dro vi tilbake til kasinoet og tok en tidlig kveld.
Etter vi var ferdig med å spise frokost idag, vant jeg $18 på en av spilleautomatene, og kunne stolt sette meg i bilen med det minnet om at jeg slo huset i Las Vegas. Idag kjørte vi fra Las Vegas til Thousand Oaks hvor vi skal sove over før vi setter turen nordover til San Francisco. Det blir nok ei natt til langs Hwy 1 før vi kommer til SF. God natt!
Neste morgen kjørte vi til Hoover Dam. Det er et massivt byggverk, og det var ganske langt ned til bunnen. Iallefall for en med litt høydeskrekk. Vi hadde ikke noe kart å gå etter, og kunne heller ikke plotte inn Hoover Dam på GPSen, men vi fant fram. 50 meter unna demningen lå det et parkeringshus vi parkerte bilen i. Fordelen med USA er at det er så lett å finne parkeringsplasser.
Etter Hoover Dam kjørte vi rett til Primm. Det var det nærmeste outlettet til Las Vegas. (Til mamma og pappa: Det er et slags fabrikkutsalg). Kjente kjeder som Nike, Quiksilver, Gap osv hadde egne butikker der. Prisen på varene ligger på ca 60-70% av butikkpris i USA og laaangt under butikkpris i Norge. Både Guro og meg kjøpte oss et par nye Nike-sko til under 300kr hver. Da vi var ferdig med å shoppe, dro vi tilbake til kasinoet og tok en tidlig kveld.
Etter vi var ferdig med å spise frokost idag, vant jeg $18 på en av spilleautomatene, og kunne stolt sette meg i bilen med det minnet om at jeg slo huset i Las Vegas. Idag kjørte vi fra Las Vegas til Thousand Oaks hvor vi skal sove over før vi setter turen nordover til San Francisco. Det blir nok ei natt til langs Hwy 1 før vi kommer til SF. God natt!
onsdag 3. mars 2010
US of A
Som dere sikkert har fått med dere, er vi nå i USA. Første stopp på turen er Los Angeles, hvor vi har vært i to dager nå. I går var vi i Warner Brothers Studio, på VIP tour. Der fikk vi se forskjellige gater de bruker til å filme tv-serier og filmer, rekvisitter de bruker, et av settene der de spiller inn The Mentalist osv. Det morsomste for meg var å komme inn i Central Perk - kafeen i Friends. Fikk noen fine bilder derfra med meg bak disken bla.a. Håkon syns det morsomste var å se Batmanbilene og Batpoden, pluss at vi plutselig kjørte forbi et sted der de faktisk filmet. Utenfor et av byggene kom plutselig hovedkarakteren i Chuck (tv-serie) kjørende i en golfbil, det var også ganske gøy :)
I dag har vi vært i Hollywood. Vi har gått på Walk of Fame, sett Kodak Theatre hvor de for tida forbereder Oscar-utdelingen. De hadde allerede satt opp den store Oscar-statuetten utenfor. Artig. Siden vi ikke gadd å kjøre selv hele dagen, hoppet vi på en sightseeing-buss som tok oss med for å se forskjellige hus som kjendiser bor i. På turen fikk vi også se Hollywood-skiltet og Rodeo Drive - ei av gatene der kjendisene shopper. Etter bussturen, tok vi veien hjem til hotellet vårt i Santa Monica. Vi bor ca 1km fra Santa Monica-piren. I kveld tok vi turen ned dit, kult å se litt av stedene der Baywatch og Pacific Blue har blitt spilt inn :) Vi har også rukket å shoppe litt i Santa Monica, nærmere bestemt Third Street Promenade. Jeg fant endelig et skopar som kan erstatte de hvite sommerskoene mine jeg burde ha kasta for lengst (men som allikevel har vært med til Mexico). Så glad var jeg for det, at jeg like så godt tok på meg de nye skoa og kasta de gamle hvite i ei søplebøtte i Santa Monica.
I morra går turen videre til Las Vegas. Der skal vi bo i et pyramide-hotell! Planen var egentlig å reise til Grand Canyon også, men pga tidsbegrensning må vi kutte ut det :( Vi får heller spille bort våre sorger på et av Vegas' mange kasinoer (neida, mamma) :p Jeg skal prøve å få med meg Håkon opp i spaceshoten på toppen av Stratosphere hotell, men det spørs om det går! Må vel kanskje sjenke han litt først.
Etter to netter i Vegas, reiser vi sørover igjen mot LA, for å kjøre kystveien oppover til San Francisco. Det blir litt kjøring på oss disse feriedagene, men vi liker det faktisk. Det har i alle fall gått veldig bra hittil :) Thank you God for GPS!
So long, peepz.
I dag har vi vært i Hollywood. Vi har gått på Walk of Fame, sett Kodak Theatre hvor de for tida forbereder Oscar-utdelingen. De hadde allerede satt opp den store Oscar-statuetten utenfor. Artig. Siden vi ikke gadd å kjøre selv hele dagen, hoppet vi på en sightseeing-buss som tok oss med for å se forskjellige hus som kjendiser bor i. På turen fikk vi også se Hollywood-skiltet og Rodeo Drive - ei av gatene der kjendisene shopper. Etter bussturen, tok vi veien hjem til hotellet vårt i Santa Monica. Vi bor ca 1km fra Santa Monica-piren. I kveld tok vi turen ned dit, kult å se litt av stedene der Baywatch og Pacific Blue har blitt spilt inn :) Vi har også rukket å shoppe litt i Santa Monica, nærmere bestemt Third Street Promenade. Jeg fant endelig et skopar som kan erstatte de hvite sommerskoene mine jeg burde ha kasta for lengst (men som allikevel har vært med til Mexico). Så glad var jeg for det, at jeg like så godt tok på meg de nye skoa og kasta de gamle hvite i ei søplebøtte i Santa Monica.
I morra går turen videre til Las Vegas. Der skal vi bo i et pyramide-hotell! Planen var egentlig å reise til Grand Canyon også, men pga tidsbegrensning må vi kutte ut det :( Vi får heller spille bort våre sorger på et av Vegas' mange kasinoer (neida, mamma) :p Jeg skal prøve å få med meg Håkon opp i spaceshoten på toppen av Stratosphere hotell, men det spørs om det går! Må vel kanskje sjenke han litt først.
Etter to netter i Vegas, reiser vi sørover igjen mot LA, for å kjøre kystveien oppover til San Francisco. Det blir litt kjøring på oss disse feriedagene, men vi liker det faktisk. Det har i alle fall gått veldig bra hittil :) Thank you God for GPS!
So long, peepz.
onsdag 24. februar 2010
The final countdown
Det ble ingen ny storm. Vi fikk riktig nok oversvømmelse på badet igjen, noe som gjorde at det stinka dritt i hele kåken og vi måtte overnatte hos Maren oppe i favelaen i stedet, men det var på langt nær ikke så ille som sist. Produksjonen gikk som den skulle (med noen strømbrudd), og vi begynner nå og nærme oss slutten på visa. I dag har det vært semifinale og den ble veldig spennende! Den er nok nn av de gøyeste tingene jeg har hatt flerkamerafoto på her nede :) Håkon jobber kveld nå. I morgen er det duket for finale og det gleder alle seg til! Både Håkon og jeg har fri, så vi skal sitte utenfor kontrollrommet og se på storskjerm og feire finalen med et par øl :) Dagen etterpå er det nedrigg og da har jeg store planer om å få badet i det berømte bassenget der oppe. Blir nok ikke så verst det heller, selv om nedrigg alltid er litt slit...
Ellers så skal vi legge siste finish på brunfargen i morra. Jeg har vært flink og smurt meg med høy faktor hele tida, så jeg er ikke den bruneste i gjengen. Men Håkon er skikkelig brun! Jeg trøster meg med at jeg uansett er brunere enn dere vinterbleike nordmenn :p
Ellers så skal vi legge siste finish på brunfargen i morra. Jeg har vært flink og smurt meg med høy faktor hele tida, så jeg er ikke den bruneste i gjengen. Men Håkon er skikkelig brun! Jeg trøster meg med at jeg uansett er brunere enn dere vinterbleike nordmenn :p
fredag 19. februar 2010
Oppdatering
Nå er det dårlig vær i Mexico. Det gjør at det er lettere å sette seg ned med dataen :) Siden sist har Håkon vært på et legendarisk raveparty, arrangert av et av kontrollromsteamene her. Jeg måtte sove da festen pågikk, siden jeg skulle på nattevakt. Det eneste jeg merka til festen, var en haug med glitter i senga dagen etterpå... Hehe
Håkon, jeg og Helene var en dag på Careyes for noen dager siden. Kan ikke få sagt hvor deilig det er å ligge og sole seg der... Seal og Heide Klum leide hele resorten og giftet seg der, det sier litt. Se på bildene og bli misunnelige :p
Jeg har igjen vært på tur til Barra de Navidad, med en stor gjeng herfra. Det ble en tur med mye alkohol og knakende gode fyllehistorier. Nok sagt om det!
Håkon og jeg har nå endelig fått vært på tur sammen! Vi reiste til Sayulita, den byen vi egentlig skulle til de dagene det ble storm. Kjempekoselig liten surfeby (litt større enn Barra), med et fantastisk bakeri som vi forelsket oss helt i. Nydelig å spise brød igjen :) Og vi bodde på et hotell som vi også forelsket oss helt i (vi bodde på et rom med hjerte på døra). Eller det vil si, vi forelsket oss i takterrasen der. Den var så koselig og fin at vi ble sittende der å skravle, drikke øl og se på stjernene hele kvelden. Ganske romantisk, faktisk :) Noe som i grunnen passet bra, siden det var selveste Valentines Day. Den kvelden kommer vi nok til å huske som en av de fineste her nede.
Dette bildet yter ikke takterassen rettferdighet, men det er det beste jeg klarte å ta.
En kjekkas i en av Sayulitas gater.
En chica som drikker smoothie på bakeri.
Jobbmessig er vi nå inne i semifinaleuka, og de sykeste tvistene får alt til å omrokkeres på hotellet. Finalen nærmer seg, vi gleder oss til å kåre vinnerne! Det er samtidig litt vemodig at det går så fort mot slutten, siden vi har hatt det alle tiders her. Vi vil egentlig at det aldri skal ta slutt! Men heldigvis har vi en USA-tur å se fram til :)
I skrivende stund ser det ut til at det kan bli storm igjen. Regnværet er i alle fall på plass, det samme er tordenvær og lyn. Så det er vel dags for å gå og redde opp alle tingene fra gulvet igjen. To be continued...
Håkon, jeg og Helene var en dag på Careyes for noen dager siden. Kan ikke få sagt hvor deilig det er å ligge og sole seg der... Seal og Heide Klum leide hele resorten og giftet seg der, det sier litt. Se på bildene og bli misunnelige :p
Jeg har igjen vært på tur til Barra de Navidad, med en stor gjeng herfra. Det ble en tur med mye alkohol og knakende gode fyllehistorier. Nok sagt om det!
Håkon og jeg har nå endelig fått vært på tur sammen! Vi reiste til Sayulita, den byen vi egentlig skulle til de dagene det ble storm. Kjempekoselig liten surfeby (litt større enn Barra), med et fantastisk bakeri som vi forelsket oss helt i. Nydelig å spise brød igjen :) Og vi bodde på et hotell som vi også forelsket oss helt i (vi bodde på et rom med hjerte på døra). Eller det vil si, vi forelsket oss i takterrasen der. Den var så koselig og fin at vi ble sittende der å skravle, drikke øl og se på stjernene hele kvelden. Ganske romantisk, faktisk :) Noe som i grunnen passet bra, siden det var selveste Valentines Day. Den kvelden kommer vi nok til å huske som en av de fineste her nede.
Dette bildet yter ikke takterassen rettferdighet, men det er det beste jeg klarte å ta.
En kjekkas i en av Sayulitas gater.
En chica som drikker smoothie på bakeri.
Jobbmessig er vi nå inne i semifinaleuka, og de sykeste tvistene får alt til å omrokkeres på hotellet. Finalen nærmer seg, vi gleder oss til å kåre vinnerne! Det er samtidig litt vemodig at det går så fort mot slutten, siden vi har hatt det alle tiders her. Vi vil egentlig at det aldri skal ta slutt! Men heldigvis har vi en USA-tur å se fram til :)
I skrivende stund ser det ut til at det kan bli storm igjen. Regnværet er i alle fall på plass, det samme er tordenvær og lyn. Så det er vel dags for å gå og redde opp alle tingene fra gulvet igjen. To be continued...
onsdag 10. februar 2010
Halvveis i produksjonen
Vi er nå litt over halvveis i produksjonen. Så langt har det gått bra, med unntak av stormen vi hadde. Alle virker fremdeles glade og fornøyde. Jeg sitter i skrivende stund på nattevakt og alle "gjestene" sover. Det finnes en mikrofon over hver seng i alle rom, og alle disse har jeg sendt til høyttalerne her i kontrollrommet, sånn at jeg slipper å ha på meg headset. Det eneste som er litt kjipt er at det er en av guttene som snorker, noe som for øvrig er utrolig irriterende.
I kveld (lokal tid) har Team 3 invitert til "Raveparty med en tvist", og kleskoden er hyperstate. Før vi dro la jeg igjen hyperstate outfit'en i skapet, så jeg kommer vel bare til å stille med mitt gode humør.
Ellers er planen å ligge på Careyes i morgen før festen. Careyes er et luksushotell et lite stykke forbi Milagro. Det koster 125 pesos for å leie ei solseng, men det er absolutt verdt det. Dessuten er betjeningen der veldig serviceinnstilte. Egentlig er hotellområdet forbeholdt gjester som sover der, men crewet fra Paradise Hotel er velkommen der som dagsgjester. Dere kan ta en titt innom hjemmesiden deres for å se hvordan det ser ut der: http://www.careyeshotel.com/.
I kveld (lokal tid) har Team 3 invitert til "Raveparty med en tvist", og kleskoden er hyperstate. Før vi dro la jeg igjen hyperstate outfit'en i skapet, så jeg kommer vel bare til å stille med mitt gode humør.
Ellers er planen å ligge på Careyes i morgen før festen. Careyes er et luksushotell et lite stykke forbi Milagro. Det koster 125 pesos for å leie ei solseng, men det er absolutt verdt det. Dessuten er betjeningen der veldig serviceinnstilte. Egentlig er hotellområdet forbeholdt gjester som sover der, men crewet fra Paradise Hotel er velkommen der som dagsgjester. Dere kan ta en titt innom hjemmesiden deres for å se hvordan det ser ut der: http://www.careyeshotel.com/.
mandag 8. februar 2010
Storm på Chamela
Nå er det på tide å gi min opplevelse av den tropiske stormen som traff oss. Dagen begynte på vanlig vis, med sol og forholdsvis varmt vær. Jeg var på dagvakt, og dro hjem fra jobb ved fem-tida. Da var det ingenting som tilsa at det skulle bli så katastrofalt dårlig vær.
Vel tilbake på Chamela (der vi bor), spiste vi middag og da begynte det så smått og regne. Etter middag ble vi sittende i kantina og spille kort (gris) og drikke øl. Etter hvert begynte det å lyne ganske heftig, sånn ca som hjemme når det er hardt tordenvær. Da ga vi opp kortspillinga og satte oss på rekke og rad på stolene og så på himmelen som om den var et kinolerret. Vi fikk se noen ganske stilige lyn og det var ikke lenge mellom hvert av dem. Alle var skjønt enige om at dette var en veldig koselig stund og noen mente det var et øyeblikk man kom til å huske resten av livet. Foreløpig var uværet ganske langt unna.
Jeg skulle på dagvakt dagen etter også, så jeg gikk for å legge meg i elleve-tida. Da satt fortsatt folk og så på den lynende himmelen. Jeg sova ganske fort, men våknet av et skikkelig tordenskrall etter ca en halvtime. Da var det disco inne på rommet vårt, det lynte nemlig mye hyppigere enn før. Jeg prøvde å sove videre, men sperret opp øynene da det kom et enda høyere smell. Smellet gjorde at jeg stod opp og så ut døra.
Det hadde nå begynt å regne kraftig. Så kraftig at det var i ferd med å oversvømme sitteplassen utenfor bungalowen vår. Innendørs oppdaget jeg at hele badet vårt var oversvømt av tykt brunt vann.... Jadda, doen lakk. Heldigvis ligger soverommet ca tre cm høyere enn badet, så der var det ingen fare enda.
Uansett måtte jeg begynne å redde ting opp fra gulvet. I det jeg skulle slå på lysbryteren, fikk jeg strøm. Men her er det jo bare 110 volt i veggen, og jeg måtte ha på lyset for å se. Mens jeg ryddet ting opp av gulvet og dekket ting til med plast (det lakk fra taket også), kom det et smell som skrallet så høyt at jeg hoppet av skrekk og det virket som om hele bungalowen rista. I tillegg hadde vannet nå steget så høyt at det gikk over dørstokken og kom inn i bungalowen vår. Det gjorde at alt bæsjevannet blanda seg med resten av vannet og dette gikk jeg og plasket i....
På dette tidspunktet var jeg ganske redd, så derfor løp jeg til kantina der de andre var. På den korte turen dit, ble jeg klissvåt helt til skinnet. Og jeg hadde på meg ei tjukk hettejakke, liksom. Det er det kraftigste regnværet jeg noen gang har opplevd. Kantina var også oversvømt, der vasset vi i vann til anklene. Vi ble enige om å løpe til prod.kontoret. Der var det i alle fall tørt.
Siden jeg var litt redd for alle tingene våre, og jeg måtte ha tørre klær, løp jeg tilbake til bungalowen vår. Lynet flerret på himmelen, regnet høljet og pisket meg ned, håret klistra seg til hodet og jeg var så våt at det så ut som jeg hadde hoppet i bassenget. Det føltes nesten ut som om jeg var med i en actionfilm.
Jeg kasta noen klær og toalettmappa mi oppi en plastpose, slang den på ryggen og løp tilbake til de andre. Siden rommet vårt var oversvømt av flere cm med bæsjevann, kunne jeg ikke sove der. Dessuten var senga våt. Så jeg løp opp i favelaen og banket på hos Maren. Der fikk jeg heldigvis låne en seng og sovnet som et lite barn etter jeg hadde fått av meg alle de våte klærne. I fire-tida ringte Håkon. Da måtte vi selvfølgelig utveksle disse to storm-historiene dere nå har lest.
Dagen etter regnet det fortsatt en del, men dagen etter der skinte sola igjen. Produksjonen stoppet opp i en dag, men nå er alt tilbake i normale former. Håkon og jeg sitter nå og planlegge USA-turen, bedre seint enn aldri... Jeg har fri i to dager nå, så jeg skal være med på tur til Barra igjen. Denne gangen blir vi over ti stk :) Turen vår til Sayulita ble aldri noe av, litt på grunn av stormen og litt på grunn av at vi har måttet jobbe noen ekstra-vakter. Vi håper å ta turen dit neste gang vi har fri.
Her er noen bilder av oversvømmelsen hos oss, riktignok etter vannet hadde trukket seg litt tilbake.
Vel tilbake på Chamela (der vi bor), spiste vi middag og da begynte det så smått og regne. Etter middag ble vi sittende i kantina og spille kort (gris) og drikke øl. Etter hvert begynte det å lyne ganske heftig, sånn ca som hjemme når det er hardt tordenvær. Da ga vi opp kortspillinga og satte oss på rekke og rad på stolene og så på himmelen som om den var et kinolerret. Vi fikk se noen ganske stilige lyn og det var ikke lenge mellom hvert av dem. Alle var skjønt enige om at dette var en veldig koselig stund og noen mente det var et øyeblikk man kom til å huske resten av livet. Foreløpig var uværet ganske langt unna.
Jeg skulle på dagvakt dagen etter også, så jeg gikk for å legge meg i elleve-tida. Da satt fortsatt folk og så på den lynende himmelen. Jeg sova ganske fort, men våknet av et skikkelig tordenskrall etter ca en halvtime. Da var det disco inne på rommet vårt, det lynte nemlig mye hyppigere enn før. Jeg prøvde å sove videre, men sperret opp øynene da det kom et enda høyere smell. Smellet gjorde at jeg stod opp og så ut døra.
Det hadde nå begynt å regne kraftig. Så kraftig at det var i ferd med å oversvømme sitteplassen utenfor bungalowen vår. Innendørs oppdaget jeg at hele badet vårt var oversvømt av tykt brunt vann.... Jadda, doen lakk. Heldigvis ligger soverommet ca tre cm høyere enn badet, så der var det ingen fare enda.
Uansett måtte jeg begynne å redde ting opp fra gulvet. I det jeg skulle slå på lysbryteren, fikk jeg strøm. Men her er det jo bare 110 volt i veggen, og jeg måtte ha på lyset for å se. Mens jeg ryddet ting opp av gulvet og dekket ting til med plast (det lakk fra taket også), kom det et smell som skrallet så høyt at jeg hoppet av skrekk og det virket som om hele bungalowen rista. I tillegg hadde vannet nå steget så høyt at det gikk over dørstokken og kom inn i bungalowen vår. Det gjorde at alt bæsjevannet blanda seg med resten av vannet og dette gikk jeg og plasket i....
På dette tidspunktet var jeg ganske redd, så derfor løp jeg til kantina der de andre var. På den korte turen dit, ble jeg klissvåt helt til skinnet. Og jeg hadde på meg ei tjukk hettejakke, liksom. Det er det kraftigste regnværet jeg noen gang har opplevd. Kantina var også oversvømt, der vasset vi i vann til anklene. Vi ble enige om å løpe til prod.kontoret. Der var det i alle fall tørt.
Siden jeg var litt redd for alle tingene våre, og jeg måtte ha tørre klær, løp jeg tilbake til bungalowen vår. Lynet flerret på himmelen, regnet høljet og pisket meg ned, håret klistra seg til hodet og jeg var så våt at det så ut som jeg hadde hoppet i bassenget. Det føltes nesten ut som om jeg var med i en actionfilm.
Jeg kasta noen klær og toalettmappa mi oppi en plastpose, slang den på ryggen og løp tilbake til de andre. Siden rommet vårt var oversvømt av flere cm med bæsjevann, kunne jeg ikke sove der. Dessuten var senga våt. Så jeg løp opp i favelaen og banket på hos Maren. Der fikk jeg heldigvis låne en seng og sovnet som et lite barn etter jeg hadde fått av meg alle de våte klærne. I fire-tida ringte Håkon. Da måtte vi selvfølgelig utveksle disse to storm-historiene dere nå har lest.
Dagen etter regnet det fortsatt en del, men dagen etter der skinte sola igjen. Produksjonen stoppet opp i en dag, men nå er alt tilbake i normale former. Håkon og jeg sitter nå og planlegge USA-turen, bedre seint enn aldri... Jeg har fri i to dager nå, så jeg skal være med på tur til Barra igjen. Denne gangen blir vi over ti stk :) Turen vår til Sayulita ble aldri noe av, litt på grunn av stormen og litt på grunn av at vi har måttet jobbe noen ekstra-vakter. Vi håper å ta turen dit neste gang vi har fri.
Her er noen bilder av oversvømmelsen hos oss, riktignok etter vannet hadde trukket seg litt tilbake.
torsdag 4. februar 2010
Tropisk storm
Det virker som om dere der hjemme allerede har fått det med seg, men natt til igår var vi vitne til den verste stormen på mange år. VG har til og med lagd sak på det: http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=597571.
Dagen begynte med litt regnvær. Det var ingen som reagerte noe særlig på det, bortsett fra at man var ekstra forsiktig med det tekniske utstyret. Guro jobbet dagvakt, og jeg avløste henne på ettermiddagen, sammen med resten av kontrollromsteamet.
Vi begynte å ane at noe var på ferde når en av de tekniske lederne (Techincal Operation Manager, TOM) sa at vi måtte dekke til alle overvåkningskameraene som ikke stod under tak, fordi det var dårlig vær på vei inn. Han hadde gjort det som ingen andre av oss hadde, nemlig sjekket værmeldingen.
Deltakerne fikk ikke lenger bevege seg fritt, fordi kameraene som stod ute var dekket til med regnhetter og plastikkposer. Foreløpig gikk reality-delen greit. Det var heller ingen av deltakerne som hadde så lyst å være ute siden regnet hadde begynt å ta seg kraftig opp.
Det som skulle spilles inn denne kvelden var Pandoras Eske (for dere som er kjent med programmet). På grunn av været kunne ikke Pandoras spilles inn der det pleier, så vi måtte rigge om Panorama (der deltakerne får middagen servert) for innspilling. Da innspillingen startet hadde det begynt å regne, blåse og tordne så mye at rekvisitt-avdelingen måtte tape alle stearinlysene til bakken.
Vi var kommet halvveis i Pandoras Eske da en av fotografene, som også jobber som TOM, måtte løpe. Innspillingen ble pauset, og crewet og deltakerne oppe på Panorama så utover Stillehavet der lynet slo ned hvert sekund. Etter en stund snudde vinden, og stormen kom rett mot oss. Da ble det besluttet å avbryte hele opptaket og evakuere folk og teknisk utstyr innendørs. Et øyeblikk etter gikk strømmen, og kamera og crew søkte tilflukt på kjøkkenet til de ansatte på Milagro. Deltakerne ble sendt med deltakeransvarlig inn på et av de andre rommene.
Og der satt vi, 13 av crewet, tre stearinlys og utstyr for hundretusenvis av kroner, mens stormen herjet utenfor. På et tidspunkt var vi redde for at vinduene skulle blåse inn. Vi fikk beskjed av Jesus (bestyreren på Milagro) at politiet hadde stengt veien ned fra Milagro, fordi det var umulig å kjøre dit. Så vi satt altså værfast på Paradise Hotel og begynte å planlegge innkvarteringen.
Etter en times tid begynte regnet å gi seg, og vi beveget oss sakte, men sikkert ut fra kjøkkenet. Strømmen var fremdeles vekke, og mye av det tekniske utstyret var klissvått. Vi kom oss opp til kontrollrommet som var dekket av vann, og Øyvind (A-lyd), Kim Erling (lydassistent) og meg begynte å moppe gulvet for å få vekk alt vannet.
Resten av crewet hadde begynt å legge seg, men Øyvind, Kim Erling og meg, pluss en av fotografene satt oss under "party-teltet" (det er der vi spiser når vi er på Milagro) for å roe ned nervene og puste ut. Vi tok oss ei øl hver, med produsentens velsignelse, og snakket om uværet. Produsenten, Arne, kom også opp etterhvert og slo seg ned sammen med oss. Øyvind, som for øvrig er en kraftig trønder i slutten av 30-årene, hadde tatt av seg t-skjorta for anledningen. Mens vi satt der oppe hadde TOMene dratt ned til Chamela (der crewet bor) ved hjelp av en pick-up med firhjulstrekk. Arne fikk melding fra dem om at det var umulig for andre biler å kjøre ned dit. Så da satt vi der i teltet med en boks med øl i hånda og snakka om hvor spesielt det var å være værfast her på Paradise Hotel.
Men plutselig gikk strømmen på og denne øde-øy-følelsen vi hadde forsvant på et blunk. Øyvind vurderte til og med å ta på seg t-skjorta igjen, siden vi nå kunne se han. Allikevel var det ikke håp om å komme seg hjem siden veien ned var så dårlig at det ikke gikk an å kjøre på den. Så vi fortsatte å snakke, men nøyaktig 01:53 så vi billys fra oppkjørselen. Vår første tanke var at TOMene var på vei opp igjen for å kjøre resten av crewet ned i shuttle-trafikk. Lysene på bilen ble slukket og det kom en skikkelse imot oss. Da personen kom inn i lyset så vi alle at det var Sveinung som kom. Vi ble helt stille. Sveinung sa ingenting. Så spurte Arne Sveinung hva han skulle. Sveinung svarte at han skulle på nattevakt. Arne lurte på hvordan han hadde kommet seg opp til Milagro. Sveinung tok en kunstpause og svarte på sin Alta-dialekt: "Æ kjørte". Alle begynte å le. Sveinung hadde ikke fått beskjed om at alle opptakene hadde stoppet, og hadde da selvfølgelig kjørt opp fra Chamela med 7-seteren til Milagro for å jobbe nattevakt.
Vi skjønte jo da at det var håp for oss å komme tilbake til hotellet, så vi tørket det siste av utstyret og satt oss i bilen. To lydmenn, to shadere og en fotograf var overlykkelige over å kunne kjøre ned fra Milagro bare halvannen time over normal vakttid.
Da jeg kom ned til bungalowen på stranda ble jeg møtt av et annet syn, men det må Guro skrive om...
Dagen begynte med litt regnvær. Det var ingen som reagerte noe særlig på det, bortsett fra at man var ekstra forsiktig med det tekniske utstyret. Guro jobbet dagvakt, og jeg avløste henne på ettermiddagen, sammen med resten av kontrollromsteamet.
Vi begynte å ane at noe var på ferde når en av de tekniske lederne (Techincal Operation Manager, TOM) sa at vi måtte dekke til alle overvåkningskameraene som ikke stod under tak, fordi det var dårlig vær på vei inn. Han hadde gjort det som ingen andre av oss hadde, nemlig sjekket værmeldingen.
Deltakerne fikk ikke lenger bevege seg fritt, fordi kameraene som stod ute var dekket til med regnhetter og plastikkposer. Foreløpig gikk reality-delen greit. Det var heller ingen av deltakerne som hadde så lyst å være ute siden regnet hadde begynt å ta seg kraftig opp.
Det som skulle spilles inn denne kvelden var Pandoras Eske (for dere som er kjent med programmet). På grunn av været kunne ikke Pandoras spilles inn der det pleier, så vi måtte rigge om Panorama (der deltakerne får middagen servert) for innspilling. Da innspillingen startet hadde det begynt å regne, blåse og tordne så mye at rekvisitt-avdelingen måtte tape alle stearinlysene til bakken.
Vi var kommet halvveis i Pandoras Eske da en av fotografene, som også jobber som TOM, måtte løpe. Innspillingen ble pauset, og crewet og deltakerne oppe på Panorama så utover Stillehavet der lynet slo ned hvert sekund. Etter en stund snudde vinden, og stormen kom rett mot oss. Da ble det besluttet å avbryte hele opptaket og evakuere folk og teknisk utstyr innendørs. Et øyeblikk etter gikk strømmen, og kamera og crew søkte tilflukt på kjøkkenet til de ansatte på Milagro. Deltakerne ble sendt med deltakeransvarlig inn på et av de andre rommene.
Og der satt vi, 13 av crewet, tre stearinlys og utstyr for hundretusenvis av kroner, mens stormen herjet utenfor. På et tidspunkt var vi redde for at vinduene skulle blåse inn. Vi fikk beskjed av Jesus (bestyreren på Milagro) at politiet hadde stengt veien ned fra Milagro, fordi det var umulig å kjøre dit. Så vi satt altså værfast på Paradise Hotel og begynte å planlegge innkvarteringen.
Etter en times tid begynte regnet å gi seg, og vi beveget oss sakte, men sikkert ut fra kjøkkenet. Strømmen var fremdeles vekke, og mye av det tekniske utstyret var klissvått. Vi kom oss opp til kontrollrommet som var dekket av vann, og Øyvind (A-lyd), Kim Erling (lydassistent) og meg begynte å moppe gulvet for å få vekk alt vannet.
Resten av crewet hadde begynt å legge seg, men Øyvind, Kim Erling og meg, pluss en av fotografene satt oss under "party-teltet" (det er der vi spiser når vi er på Milagro) for å roe ned nervene og puste ut. Vi tok oss ei øl hver, med produsentens velsignelse, og snakket om uværet. Produsenten, Arne, kom også opp etterhvert og slo seg ned sammen med oss. Øyvind, som for øvrig er en kraftig trønder i slutten av 30-årene, hadde tatt av seg t-skjorta for anledningen. Mens vi satt der oppe hadde TOMene dratt ned til Chamela (der crewet bor) ved hjelp av en pick-up med firhjulstrekk. Arne fikk melding fra dem om at det var umulig for andre biler å kjøre ned dit. Så da satt vi der i teltet med en boks med øl i hånda og snakka om hvor spesielt det var å være værfast her på Paradise Hotel.
Men plutselig gikk strømmen på og denne øde-øy-følelsen vi hadde forsvant på et blunk. Øyvind vurderte til og med å ta på seg t-skjorta igjen, siden vi nå kunne se han. Allikevel var det ikke håp om å komme seg hjem siden veien ned var så dårlig at det ikke gikk an å kjøre på den. Så vi fortsatte å snakke, men nøyaktig 01:53 så vi billys fra oppkjørselen. Vår første tanke var at TOMene var på vei opp igjen for å kjøre resten av crewet ned i shuttle-trafikk. Lysene på bilen ble slukket og det kom en skikkelse imot oss. Da personen kom inn i lyset så vi alle at det var Sveinung som kom. Vi ble helt stille. Sveinung sa ingenting. Så spurte Arne Sveinung hva han skulle. Sveinung svarte at han skulle på nattevakt. Arne lurte på hvordan han hadde kommet seg opp til Milagro. Sveinung tok en kunstpause og svarte på sin Alta-dialekt: "Æ kjørte". Alle begynte å le. Sveinung hadde ikke fått beskjed om at alle opptakene hadde stoppet, og hadde da selvfølgelig kjørt opp fra Chamela med 7-seteren til Milagro for å jobbe nattevakt.
Vi skjønte jo da at det var håp for oss å komme tilbake til hotellet, så vi tørket det siste av utstyret og satt oss i bilen. To lydmenn, to shadere og en fotograf var overlykkelige over å kunne kjøre ned fra Milagro bare halvannen time over normal vakttid.
Da jeg kom ned til bungalowen på stranda ble jeg møtt av et annet syn, men det må Guro skrive om...
tirsdag 2. februar 2010
Ulykke
Natt til tirsdag (lokal tid) var vi første bil til ulykkesstedet da vi skulle hjem fra Milagro. Det hadde begynt å regne tidligere på kvelden, og tvers i veibanen stod det en bil i motsatt kjøreretning. Fremre støtfanger var slengt flere meter unna bilen og bakre støtfanger lå slengt ned i grøfta.
Det som mest sannsynlig har skjedd er at bilen har hatt for stor fart og krasjet inn i veikanten på motsatt side, deretter snurret rundt og havnet på tvers i veibanen.
Vi ble stoppet av en mann som vinket med armene sine, mens kona bare satt i bilen. Naturlig nok kunne vi ikke stoppe bilen vår midt i svingen, så vi kjørte ut av svingen og parkerte på ei lomme like etter. Øyvind og Kim Erling gikk for å hjelpe, mens jeg prøvde å få ned farten til motgående biler. Rett etter vi hadde stoppet kom det en buss. Vi klarte å få ned farten på bussen, men etter den hadde passert oss, økte den farten igjen mot ulykkesstedet. Heldigvis bremset bussen igjen, men kjørte bare forbi.
Da Øyvind og Kim Erling kom til ulykkesstedet satt kvinnen fremdeles i bilen, men Kim Erling fikk henne fort ut. Heldigvis var det ingen personskade. Neste prioritet var å få bilen unna veien. Venstre bakhjul var most inn i bilen, så dette måtte brekkes ut før det var mulig å få bilen av veien. I mellomtiden ble det ringt til Andreas, som er vår produksjonsleder og som også kan spansk. Andreas og Louis (meksikansk koordinator) tok over for oss, og vi dro hjem.
Kort tid etter kom også Andreas og Louis tilbake til hotellet. Der ble vi fortalt at de tilbad seg å ringe politiet, men hverken mannen eller dama ønsket dette. Siden det ikke var noen personskade og de ikke ville ha hjelp fra politiet, dro bare Andreas og Louis hjem igjen.
Så nå har jeg vært involvert i tre punkteringen og ei bilulykke siden vi kom hit i Mexico. Det er mer enn det jeg har opplevd på norske veier.
Det som mest sannsynlig har skjedd er at bilen har hatt for stor fart og krasjet inn i veikanten på motsatt side, deretter snurret rundt og havnet på tvers i veibanen.
Vi ble stoppet av en mann som vinket med armene sine, mens kona bare satt i bilen. Naturlig nok kunne vi ikke stoppe bilen vår midt i svingen, så vi kjørte ut av svingen og parkerte på ei lomme like etter. Øyvind og Kim Erling gikk for å hjelpe, mens jeg prøvde å få ned farten til motgående biler. Rett etter vi hadde stoppet kom det en buss. Vi klarte å få ned farten på bussen, men etter den hadde passert oss, økte den farten igjen mot ulykkesstedet. Heldigvis bremset bussen igjen, men kjørte bare forbi.
Da Øyvind og Kim Erling kom til ulykkesstedet satt kvinnen fremdeles i bilen, men Kim Erling fikk henne fort ut. Heldigvis var det ingen personskade. Neste prioritet var å få bilen unna veien. Venstre bakhjul var most inn i bilen, så dette måtte brekkes ut før det var mulig å få bilen av veien. I mellomtiden ble det ringt til Andreas, som er vår produksjonsleder og som også kan spansk. Andreas og Louis (meksikansk koordinator) tok over for oss, og vi dro hjem.
Kort tid etter kom også Andreas og Louis tilbake til hotellet. Der ble vi fortalt at de tilbad seg å ringe politiet, men hverken mannen eller dama ønsket dette. Siden det ikke var noen personskade og de ikke ville ha hjelp fra politiet, dro bare Andreas og Louis hjem igjen.
Så nå har jeg vært involvert i tre punkteringen og ei bilulykke siden vi kom hit i Mexico. Det er mer enn det jeg har opplevd på norske veier.
Abonner på:
Innlegg (Atom)