Tropisk storm

Det virker som om dere der hjemme allerede har fått det med seg, men natt til igår var vi vitne til den verste stormen på mange år. VG har til og med lagd sak på det: http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=597571.

Dagen begynte med litt regnvær. Det var ingen som reagerte noe særlig på det, bortsett fra at man var ekstra forsiktig med det tekniske utstyret. Guro jobbet dagvakt, og jeg avløste henne på ettermiddagen, sammen med resten av kontrollromsteamet.

Vi begynte å ane at noe var på ferde når en av de tekniske lederne (Techincal Operation Manager, TOM) sa at vi måtte dekke til alle overvåkningskameraene som ikke stod under tak, fordi det var dårlig vær på vei inn. Han hadde gjort det som ingen andre av oss hadde, nemlig sjekket værmeldingen.

Deltakerne fikk ikke lenger bevege seg fritt, fordi kameraene som stod ute var dekket til med regnhetter og plastikkposer. Foreløpig gikk reality-delen greit. Det var heller ingen av deltakerne som hadde så lyst å være ute siden regnet hadde begynt å ta seg kraftig opp.

Det som skulle spilles inn denne kvelden var Pandoras Eske (for dere som er kjent med programmet). På grunn av været kunne ikke Pandoras spilles inn der det pleier, så vi måtte rigge om Panorama (der deltakerne får middagen servert) for innspilling. Da innspillingen startet hadde det begynt å regne, blåse og tordne så mye at rekvisitt-avdelingen måtte tape alle stearinlysene til bakken.

Vi var kommet halvveis i Pandoras Eske da en av fotografene, som også jobber som TOM, måtte løpe. Innspillingen ble pauset, og crewet og deltakerne oppe på Panorama så utover Stillehavet der lynet slo ned hvert sekund. Etter en stund snudde vinden, og stormen kom rett mot oss. Da ble det besluttet å avbryte hele opptaket og evakuere folk og teknisk utstyr innendørs. Et øyeblikk etter gikk strømmen, og kamera og crew søkte tilflukt på kjøkkenet til de ansatte på Milagro. Deltakerne ble sendt med deltakeransvarlig inn på et av de andre rommene.

Og der satt vi, 13 av crewet, tre stearinlys og utstyr for hundretusenvis av kroner, mens stormen herjet utenfor. På et tidspunkt var vi redde for at vinduene skulle blåse inn. Vi fikk beskjed av Jesus (bestyreren på Milagro) at politiet hadde stengt veien ned fra Milagro, fordi det var umulig å kjøre dit. Så vi satt altså værfast på Paradise Hotel og begynte å planlegge innkvarteringen.

Etter en times tid begynte regnet å gi seg, og vi beveget oss sakte, men sikkert ut fra kjøkkenet. Strømmen var fremdeles vekke, og mye av det tekniske utstyret var klissvått. Vi kom oss opp til kontrollrommet som var dekket av vann, og Øyvind (A-lyd), Kim Erling (lydassistent) og meg begynte å moppe gulvet for å få vekk alt vannet.

Resten av crewet hadde begynt å legge seg, men Øyvind, Kim Erling og meg, pluss en av fotografene satt oss under "party-teltet" (det er der vi spiser når vi er på Milagro) for å roe ned nervene og puste ut. Vi tok oss ei øl hver, med produsentens velsignelse, og snakket om uværet. Produsenten, Arne, kom også opp etterhvert og slo seg ned sammen med oss. Øyvind, som for øvrig er en kraftig trønder i slutten av 30-årene, hadde tatt av seg t-skjorta for anledningen. Mens vi satt der oppe hadde TOMene dratt ned til Chamela (der crewet bor) ved hjelp av en pick-up med firhjulstrekk. Arne fikk melding fra dem om at det var umulig for andre biler å kjøre ned dit. Så da satt vi der i teltet med en boks med øl i hånda og snakka om hvor spesielt det var å være værfast her på Paradise Hotel.

Men plutselig gikk strømmen på og denne øde-øy-følelsen vi hadde forsvant på et blunk. Øyvind vurderte til og med å ta på seg t-skjorta igjen, siden vi nå kunne se han. Allikevel var det ikke håp om å komme seg hjem siden veien ned var så dårlig at det ikke gikk an å kjøre på den. Så vi fortsatte å snakke, men nøyaktig 01:53 så vi billys fra oppkjørselen. Vår første tanke var at TOMene var på vei opp igjen for å kjøre resten av crewet ned i shuttle-trafikk. Lysene på bilen ble slukket og det kom en skikkelse imot oss. Da personen kom inn i lyset så vi alle at det var Sveinung som kom. Vi ble helt stille. Sveinung sa ingenting. Så spurte Arne Sveinung hva han skulle. Sveinung svarte at han skulle på nattevakt. Arne lurte på hvordan han hadde kommet seg opp til Milagro. Sveinung tok en kunstpause og svarte på sin Alta-dialekt: "Æ kjørte". Alle begynte å le. Sveinung hadde ikke fått beskjed om at alle opptakene hadde stoppet, og hadde da selvfølgelig kjørt opp fra Chamela med 7-seteren til Milagro for å jobbe nattevakt.

Vi skjønte jo da at det var håp for oss å komme tilbake til hotellet, så vi tørket det siste av utstyret og satt oss i bilen. To lydmenn, to shadere og en fotograf var overlykkelige over å kunne kjøre ned fra Milagro bare halvannen time over normal vakttid.

Da jeg kom ned til bungalowen på stranda ble jeg møtt av et annet syn, men det må Guro skrive om...